Nomenklatur betegner i biologien regelverket for bruk av artenes og gruppenes vitenskapelige navn. Dermed er nomenklaturen en del av systematikken. Navnet Nomenklatur kommer av latin, nomenclatura, og er satt sammen av ordene: nomen som betyr «navn» eller egentlig «navnefortegnelse, terminologiliste, fortegnelse over tekniske uttrykk innen et fagområde, en vitenskap eller en kunsttart» og calare som betyr «å kalle».
Vitenskapelige navn er latinske eller latiniserte (oftest greske) navn. Eksempler er Homo sapiens for mennesket eller Monocotyledoneae for enfrøbladede planter.
Innhold |
rediger Formål
Grunnen til at det ikke er nok med hverdagsnavn (såkalte trivielle navn) på organismegrupper, er at biologien er en internasjonal vitenskap. Trivielle navn, som hører til et levende språk, kan endre seg over tid eller være flertydige. Flertydighet kan ha to årsaker:
- synonymi, det at det fins flere navn på den samme arten eller gruppen;
- homonymi, det at det samme navnet betegner ulike arter eller grupper.
Begge deler kan skape misforståelser.
Vitenskapelige navn gjør det mulig for en biolog å kommunisere med biologer uten fare for misforståelser og på tvers av landegrenser. En ytterligere fordel med et dødt språk som latin er at ingen nasjoner har noen direkte fortrinn, og at språket heller ikke er i utvikling.
rediger Regler/Skrivemåte
Nomenklaturen regulerer bl.a. hvordan vitenskapelige navn skal skrives:
- Alle vitenskapelige navn har stor forbokstav:
- Mammalia (pattedyr)
- Basidiomycota (stilksporesopp)
- Navn på «slekter» skrives kursivt:
- Artsnavn er todelte. Det andre leddet er ikke et eget navn (det kan altså ikke stå for seg selv), men er et såkalt epitet som settes etter artens slektsnavn. Epitetet skrives alltid med liten forbokstav. Også artsnavn skrives kursivt:
- Panthera tigris (tiger)
- Ribes uva-crispa (stikkelsbær)
rediger Betingelser
Et navn må oppfylle flere betingelser for å være et gyldig vitenskapelig navn.
- Navnet må være publisert i en offentlig tilgjengelig publikasjon (f.eks. en bok utgitt på et forlag, eller en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift).
- Publikasjonen må referere til en konkret organisme, som må være tilgjengelig for andre biologer i en naturhistorisk samling (f.eks. i et museum).
- Navnet må ikke ha vært i bruk som et gyldig vitenskapelig navn for en annen gruppe før (for å unngå homonymi).
- Gruppen må ikke ha hatt et annet gyldig vitenskapelig navn før (for å unngå synonymi).
- Navnet skal ha korrekt grammatikk (hvis artsepitetet f.eks. er et adjektiv, skal det være av samme kjønn som slektsnavnet).
- I enkelte grupper av organismer er det spesielle krav til endelsene:
- For planter gjelder at gruppens diagnose eller beskrivelse må være skrevet på latin.
- Det er ufint å kalle opp en gruppe etter seg selv.
- Navnet bør ikke være støtende.
- Det er imidlertid ikke noe krav om at navnet skal være meningsfullt. Navnet trenger f.eks. ikke å beskrive gruppen. Det trenger strengt tatt ikke å bety noe som helst.
rediger Auktor
Auktor er opphavsmannen, navnet på den (mann eller kvinne) som først har beskrevet og navngitt en art og offentliggjort dette. Auktorens navn skal stå rett bak en arts navn. Men, dessverre er det ikke alltid vanlig å ta med dette når en art omtales. Idag er det vanlig at dette skal være med, og at auktornavnet skrives fullt ut, og ikke forkortes. Dette er på et vis en signatur eller et identifikasjons merke, for å kunne holde orden på de etterhvert hundretusenvis av ulike organismer i naturen. Vår forståelse og kunnskap øker også, derfor revideres vår viten. Det betyr at en art kan bli flyttet til en annen slekt, at den splittes til to eller flere nye arter, at samme art har fått to forskjellige navn, eller lignende grunner. Auktornavnet og auktortallet er derfor svært viktig for å holde orden i de hundretusenvis av organismer som finnes på jorden. Sammen med auktornavnet skal det følge et årstall, et auktortall, som er årstallet da arten ble navngitt (publisert).
Noen ganger kan auktornavnet stå i en parentes og noen mer kjente personligheter forkortes av og til. Som for bladbillen Chrysolina staphylea L., her står L. for Linneaus, som er navnet til Carl von Linné. Før i tiden forkortet man ofte auktornavn, slik som i eksemplet her, men i nyere tid skriver man dem helst fullt ut.
Det finnes nøyaktige regler for hvordan auktornavn og auktortall skal skrives og hvordan de kan tolkes og forstås. Her er «kodene» eller reglene.
- A… Smith 1970 Smith (uten parentes) var den første personen som satte (gav) et gyldig navn: A…, som han gjorde i 1970.
- A… Smith i Jones 1970 Smith var den første personen som satte (gav) et gyldig navn: A…, som han gjorde i en publikasjon av Jones i 1970.
- A… Smith 1970 ex Jones 1942 Smith var den første personen som satte (gav) et gyldig navn: A… i 1970, men som tidligere hadde blitt brukt av Jones i 1942, men som han ikke hadde publisert (gjorde gyldig).
- A… b… (Smith) 1970 eller A… b… (Smith 1970) Smith var den første personen som publiserte, gjorde gyldig et artsnavn: b… i 1970, men som han plassert i en annen slekt.
- A… c… (Smith)Jones Smith var den første personen som publiserte, gjorde gyldig et artsnavn: c…, men som han plassert i en annet slektsnavn. Det var Jones som plasserte arten i slekten A……
- A… b… [Smith] Navnet var opprinnelig anonymt publisert, men fra annen informasjon er auctoren kjent som Smith.
- A… Smith [1970] Publikasjonsdatoen utelukket av utenforstående bevis, som brev eller annet skrevet av den som publiserte.
- A… Smith 1970 non Jones 1860 nec Brown 1967 Slektsnavnet refererer spesifikt til det som er beskrevet av Smith 1970 og ikke som beskrevet av Jones 1860 eller Brown 1967.
- A… b… Smith 1970 sensu Jones 1977 eller A… b… Smith : Jones eller A… b… : Jones Disse tre skrivemåtene betyr at A… b… var originalt publisert av Smith, men refererer spesifikk til det påfølgende og den mer innskrenkede bruk av navnet som brukt av Jones (kan også bety, ble brukt av).
- A… b… auct. non Smith 1970 eller A… b… sensu auct. non Smith 1970 Disse referere til eksempler av bruk av A… b… av flere auctorer på en og samme art. Betyr egentlig ikke som beskrevet av Smith 1970.
- A… b… Smith, partim Jones eller A… b… Smith, emend. Jones Disse betyr at Smith opprinnelig publiserte A… b…, men senere oppdelt til (to eller flere) arter av Jones slik at beskrivelsen gitt i den opprinnelig publiseringen av Smith har blitt mer begrenset. Emended (diagnostikk) betyr at beskrivelsen av en art er endret eller redefinert (diagnosis).
rediger Instanser
Per i dag fins det fire nomenklatoriske kommisjoner som er ansvarlige for henholdsvis bakterienes, dyrenes, plantenes og virenes nomenklatur. Disse kommisjonene er ansvarlig for eventuelt å endre regelverket og for å megle i tvilstilfeller.
rediger Historie og utvikling
Dagens nomenklatur ble grunnlagt av den svenske naturforskeren Carl von Linné. Linné var ikke den første til å gi dyr og planter et vitenskapelig (latinske) navn, men har fant et svært godt system for navngivningen, eller Nomenklaturen. Etter en del eksperimentering kom han fram til to-navnssytemet, (binomial nomenklatur), der hver art gis to navn. Alle arter har sine latinske navn, som skrives med slektsnavnet først. «Byggesteinene» er egentlig slektene. Deretter artsnavnet (epitet), som på et vis blir «variasjoner innen slekten». Alle slekter (arter) blir sortert i større grupper kalt familier, overfamilier og ordener, klasser og så videre. Også før Linné har biologer brukt vitenskapelige navn, det fantes imidlertid ikke noen allment aksepterte regler. Ofte ble navnene brukt som beskrivelser av artene eller gruppene. Navn med tre, fire, seks eller flere ledd var derfor ingen sjeldenhet. Det var Linné som innførte systemet at artsnavn skal være toleddet, mens andre gruppenavn kun skal bestå av ett ord. Av den grunn og pga. det enorme antall arter som Linné beskrev, brukes hans bok Systema naturae som startpunkt for nomenklaturens regelverk.
Selv om grunntrekkene stammer fra Linnés tid, har regelverket blitt modifisert flere ganger underveis.
Den forholdsvis nye tendensen i systematikken å ikke lenger bruke kategorier (jf. taksonomi), påvirker også nomenklaturen. I et system uten kategorier vil det f.eks. være meningsløst å ha ulike regler for «slekter», «familier» og «ordener». I dette spørsmålet har man ikke kommet til noen enighet så langt.